<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0">
<channel><generator>iloblog 1.0</generator><title>nytt Feed</title><link>http://blogg.tomren.info/</link><description></description><item><title>Hjemme</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=208</link><description><![CDATA[     I Juni 2011 avsluttet vi vår tjeneste i Kamerun. Fordi Trudes gamle mormor i Norge døde to uker før vi skulle dra, ble oppbruddet litt mer hastig enn planlagt. 
 Vi fikk likevel gode og flotte avskjeder, fester og taler både på bispedømmets årsmøte, generalforsamlingen til kirken, ved hovedadminsitrasjonen i kirken der Trude jobbet, i menigheten der Tom har vært ansvarlig, og ved det teologiske instituttet i Meiganga. Og vi fikk tatt farvel til en strøm av mennesker. 
 Under generalforsamlingen i kirken fikk Tom nytt navn av nasjonalbiskopen Nyiwe: "Reviens". Kom tilbake! 
 Det er godt å reise fra Kamerun og vite at en er ønsket tilbake. Vi har hatt fire fantastiske og rike år, og kommer gjerne tilbake om ting skulle passe i forhold til livet og kirkens behov. 
 Vel tilbake i Norge, jobber Trude som kyrkjelydspedagog i Lindås, Tom er sokneprest på Osterøy ( Haus, Gjerstad og Bruvik) og de fire jentene er i gang på Sagstad skole. 
 Vi kommer til å holde kontakten med våre Kamerunske venner, med kirken og med døveskolen og presteskolen. 
 Vår slutt-oppfordring fra denne bloggen til alle dere som har fulgt oss i gjennom disse årene er at dere fortsetter å be for kirken i Kamerun, og mer enn noe for presteskolen i Meiganga og Døveskolen i Ngaundere. Vi har hatt  41 005  besøk på sidene våre og  225 000  treff i løpet av disse årene. Det er fortsatt interesse for misjon! 
 Om vi skal trekke fram ett prosjekt som vi vil anbefale støtte til, er det døveskolen. Omtrent halvparten av elevene er muslimer, og dette er et stort og viktig vitnesbyrd i Adamaoua-provinsen. Alle foreldrene, både kristne og muslimer, er dypt takknemlige for at kirken har startet grunnskoleutdanning for de døve barne.    

 Be for Amos, den nye rektoren, be for elevene, og be om at skolen blir til velsignelse for hele byen og for kirken. For
 å støtte prosjektet, bruk kontonummer 8220 02 85030 og merk med 
prosjektnummer 621498 (NMS, pb 226, 4001 Stavanger)  Skolen vil bare leve videre i den grad vi sender øremerkede gaver til den.  Amos har laget blogg, og dere kan følge arbeidet videre gjennom linken: http://esdangaoundere.blogspot.com/  Vi er uendelig takknemlige for dere som har bedt for oss disse årene, og for dere som har støttet arbeidet økonomisk! 

 Takk til menighetene som har stått bak oss! 
 MÅ GUD VELSIGNE DERE RIKELIG    
 Vår epost fremover er: tom@tomren.info/ trude@tomren.info, og vårt telefonnr er 56 17 88 87.    (mobilnumrene våre kan dere jo også få, i tilfelle: Tom 90049696, Trude 93257767)   Ikke stuss på å ta kontakt om det skulle være noe! 
 Alt godt fra  
 Trude og Tom &amp; co.  
 ]]></description><pubDate>Sat, 24 Sep 2011 11:47:50 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Temaet er forsoning.</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=207</link><description><![CDATA[  ”Der det er folk, blir det bråk” heiter det, og det viser
seg dessverre stadig vekk å vere riktig. 

 Kyrkja er ikkje noko unntak, for vi er vel folk vi som
utgjer kyrkja, òg?      

 I EELC har det vore gnisningar som ikkje så lett lar seg
kategorisere. Nokre har vore redde for at synet på homofili skal endre seg
etter dei vestlege kyrkjene sin modell, og verte meir liberalt. Andre har vore
misnøgde med forskjellige avgjerde i kyrkjeleiinga, og andre igjen er kanskje
bare generelt misnøgde.  

 Einskilde som har vore utmeldte i årevis, har nytta høvet
til å engasjere seg i bataljen, med von om å få posisjonar i ”den nye,
eigentlege EELC”.  

 Vi har nok, innimellom, vore redd for at nokre av desse
skulle lykkast, og faktisk rive ned det som har vore bygd opp over snart 90 år.
På sekretariatet har fleire vore samla kvar dag kl. 12.00 for å be spesielt for
denne situasjonen.  

 Men det skjer under. Dei siste vekene har ei gruppe ”utbrytarar”
hatt møter med ei gruppe frå kyrkjeadministrasjonen, og med lokale
styresmakter. Daniel Touka, ein
prestekollega, har engasjert seg i meklingsarbeidet. Forrige veke hadde han
godt nytt:  

 Le Prefet (borgarmeisteren) kalla saman til eit møte der han
oppmoda til forsoning. Han er sjølv kristen, og gikk direkte inn i kjerna: ”Kva
vil de, eigentleg? Vil de krangle? Eller
vil de drive ei levande kyrkje, der ein
kan få med seg fleire menneske inn i fellesskapet? Er det ikkje kjærleik som er
stikkordet? ” Det vart etter kvart semje
om at målet er å bygge opp, ikkje å rive ned. 

 No er det programmert ei fellesgudsteneste i Millenniumskyrkja
den 12. juni. 

 Og temaet er
forsoning, som det var på generalsynoden i Betaré Oya. 

   

 Eit resultat av mykje arbeid, og inderleg bøn.  

 Kanskje andre òg kunne læra av desse flotte kollegaene
våre? Dei har retta fokus mot det vi eigentleg skal drive med:    Fortelje alle om Guds grenselause kjærleik! 

   

    (Trude) 
 ]]></description><pubDate>Mon, 06 Jun 2011 10:50:16 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Avskjed med Thello</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=206</link><description><![CDATA[ Siste gudsteneste i Thello var verdig og innhaldsrik.   Den gamle jordkyrkja er no riven, den nye har fått veggar av sement, og skikkeleg bølgeblekktak!    Skikkeleg skal det vere. Høgtideleg klipping av snora, ved biskop Nyiwe:  Her er folket i ferd med å fylle kyrkjerommet, og kora inntar plassane sine fremst.  Tom, den gamle distriktsdirektøren, vert takka for to års iherdig innsats, og Lucas Besong vert ønska velkomen som ny "directeur du district".  Familien Solås ville gje vekk Harald sin fine Honda, og Sikhem distrikt var så heldig å vere mottakar. Trond Hjorteland tolka til fransk og fulani, til stor jubel frå forsamlinga:  Dei "lokale autoritetane" var tilstades, noko som ikkje er sjølvsagt i denne delen av landet. Landsbyhøvdingen og ei utsending frå ordføraren var med på heile gudstenesta. Dei er muslimar, og det var spesielt å vere ilag med dei under Tom si preike. Han fortalte mellom anna om ein konvertert muslim som vi kjenner, og korleis han opplever å verte innlemma i den kristne kyrkja.   Landsbysjefen kom med ei helsing der han takka spesielt ungdomen i Thello for innsatsen under arbeidet med kyrkjebyginga. Og han ville, til stor undring, bidra med pengar så dei kunne legge sement oppå jordgolvet. YOWA!   Ikjke alle fikk plass inne, men dei fulgte nøye med gjennom dei opne vindauga.     Desse to jentene ville gjerne bli fotograferte, og kven kan vel motstå slike nydelege fjes?   Etterpå var det fest. På skikkeleg, afrikansk vis!  Alltid mykje og god mat, og brus i glasflaskar.....  Til slutt må vi få vise fram hanene som vi fikk i avskjedsgåve, jentene våre ville kjenne kor tunge dei var. PS: dei er høgst levande!     
 ]]></description><pubDate>Tue, 31 May 2011 15:08:24 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>many more to go...</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=205</link><description><![CDATA[ Siste gong ilag med Femmes pour Christ, region centre,  (Kvinner for Kristus, månadleg regionalsamling)  Der har eg (Trude) vore og halde bibeltimar kvart semester. Det er ei spennande gruppe å jobbe med, dette er damer med futt!  Ein liten bilete-presentasjon av siste tur, til Youkou eit par mil utanfor N'gaoundéré:  Mor til Elise Balomog, som eg går i FpC-gruppe med kom og henta med heime, for å vere heilt sikker på at eg ikkje kjøyrte meg vill.    Sjå, og nyt den fine nyopparbeidde vegen ut til Youkou! Reine autostradaen, iallefall i forhold til korleis den var før...    Det er ingen grenser for kor mange damer det går i ein Hilux....     Og alle er like blide! Desse damene sang heile vegen heim. Heldigvis skulle dei av før vi kom til politiet sin kontrollpost rett utanfor byen.    Då satsar vi på å sjåast att snart! Dette skiltet står i krysset inn til hovudvegen til N'gaoundere, og eg trur det sto der for å trøyste meg.  
 ]]></description><pubDate>Mon, 30 May 2011 23:24:35 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Two down, many more to go!</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=204</link><description><![CDATA[ Vi snakkar sommaravslutningar.   No byrjar det å gå opp for oss at det går mot heimreise! Tida framover vert veldig vemodig, samtidig som vi kjenner stor glede over at vi har fått vore med på mykje spennande. På tysdag hadde døveskulen avslutning og utdeling av vitnemål, og vi tok høgtideleg avskjed med små og store. Det er heilt utruleg kva som har skjedd på tre-fire år, og vi er stolte og glade over flotte elevar og tilsette på skulen. Neste år skal den første eleven prøve seg på avgongseksamen for grunnskulen, og vi kjem til å fylge spent med!  Her er Tom og nokre av elevane i 5-teikns-bøna:    Eliane, Angel, Benedicte, og Amos skal drive prosjektet vidare, og det vil dei greie heilt flott. Maleko vert med som "assisterande teiknspråkkonsulent".   Her er ein del av gjengen samla til familiebilete.   Noko av det som gler oss mest med denne fasen av prosjektet, er at foreldra engasjerer seg i døveskulen. Dei har oppretta ei eiga interessegruppe, og den er skikkeleg organisert og meldt inn til styresmaktene.  Dette gir ein ekstra tryggleik i døvearbeidet, vi veit at uansett kva som skjer, vil foreldra vere der for borna sine. Og det er ikkje sjølvsagt i Afrika, der mange må velje kven av ungane som skal få gå på skule.   Ei mor som har to gutar på skulen, var bare eit einaste stort smil etter at elevane hadde opptrådt på avslutninga:  "Eg hadde aldri trudd at den eldste sonen min (Honoré) skulle greie å lære å lese og skrive. Men han er best i klassen, og no har veslebroren hans òg starta på døveskulen. Nei, dette hadde eg aldri trudd....."  Men det er muleg, til og med i Afrika!   
 ]]></description><pubDate>Sun, 29 May 2011 23:18:35 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Generalsynoden i EELC unnagjort!</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=203</link><description><![CDATA[ Onsdag 4. mai starta EELC sin "Synode Général" i Bétare Oya, fleire timars kjøyring sør for Meiganga. Denne generalsynoden liknar vårt Kyrkjemøte i DnK, og det vart avslutta i dag, søndag.   Der har det vore diskutert mykje og mangt, og hovudtema har vore "forsoning". Vi har før nemnt at det har vore gnisningar i og rundt kyrkja, og naturleg nok var dette naudsynt å ta opp på generalsynoden.   Det vart mange samtaler, bibeltimar over temaet, og på laurdag var det val av ny generalsekretær i EELC.  Den nye leiaren er Hamidou Djulde, rektor på eit collège i den nordlegaste regionen i Kamerun. Ikkje mange av misjonærane kjenner han, så det skal bli spennande å få treffe den nye generalen!  Det er ikkje så lenge til vi vender nasen nordover no, og Tom vart takka skikkeleg av som lærar i Meiganga og som prest i Sikhem. Han vart tildelt eit nytt namn:   REVIENS!  Det er fransk, og tyder "Kom tilbake"    Ein annan spesiell sak som vart tatt opp som bøneemne på synoden:  Aboutoukar Bello, ein av katekistane, hadde fått ei spennande melding frå ein av landsbyane i distriktet sitt, Febadi. Landsbyen ligg i eit muslimsk område.   5. mai hadde den vesla staden fått uventa gjestar. Det gjekk rykter om at fleire hadde vorte kristne i landsbyen, og dette skulle sjekkast. Konvertering frå islam er som kjent ikkje særleg populært!  Tre bilar med muslimske leiarar kom denne torsdagen.  Dei delte alle vaksne inn i mindre grupper, og starta undersøkingane. Kvar einskild måtte gjere greie for kva religion dei no tilhøyrte. Dette skulle kunne skremme nokon kvar, og dei rekna nok med at dei fleste ville kalle seg muslimar. Men slik gjekk det ikkje! Heile landsbyen, så nær som to familiar, erklærte seg kristne.  Vi veit førebels ikkje så mykje meir, men innbyggjarane risikerer represalier, og ventar i spenning på reaksjonane frå dei muslimske leiarane.      På avstand er det ikkje så mykje anna å gjere enn å be.  
 ]]></description><pubDate>Mon, 09 May 2011 00:42:44 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Stol på døveskulen!</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=202</link><description><![CDATA[ Det vart stol på stol på døveskulen no i april.   Alt skulle ha vore klart like etter vinterferien, men så vart det forseinkingar. Ting tar tid i Afrika, og det røyner på tålmodet sjølv for ein treig romsdaling... Men no er mange fine krakkar på plass i undervisningslokalet til døveskulen!  TAKK til alle som har vore med og bidratt, enno ein gong.  Spesielt må vi sende ei helsing til barnekoret "Perla", som hadde konsert med Hans Inge Fagervik, og sendte 5000 nok. av billettintektene til døveprosjektet.  Kjempeflott!  Vi helser med nokre bilete frå påskeveka, som er vanlege undervisningsdagar her i Kamerun. Elevane har fri berre langfredag, ikkje ei heil veke som i Noreg. Men dei er ikkje lei seg for det; her er elevane glade for kvar dag dei får undervisning, då vert dei jo enno flinkare!         Her er dei yngste elevane på plass ved "stor-bordet", ilag med to av lærarane.   Dei ventar enno på sitt eige bord, og sine eigne krakkar, som kjem "snart". Og det er så snart som det er ferdig, kva tid det no måtte bli!   Påskegjester:   Else Karin og Thor var med på døveskulen denne dagen, og vi nyttar høvet til å takke for at dei tok seg turen til Kamerun for å helse på oss. (Trude sin onkel og tante).   Dei har fått med seg mykje av livet i Nord-Kamerun, både turar i nærområdet, safari i Bouba Ndjida, og langdag med bush-presten. Og dei har vore veldig sporty!  Siste dagen i N'gaoundere fikk tante Else omvisning på sjukehuset, som står i grell kontrast til arbeidsplassen hennar som norsk sjukepleiar:  Her er kjøkkenet, der dei pårørande lagar mat til den sjuke.  Om du vert lagt inn som pasient på sjukehus i Kamerun, er du heilt avhengig av hjelp utanfrå. Mat, medisinar og sengetøy må du (eller familien din) skaffe sjølv, og du betalar leige for rommet på avdelinga. Dei som har dårlegast råd, må ligge på salar. Og standarden er nok ikkje som i Noreg:  Men bare så det er sagt, dette er det FINE sjukehuset i N'gaoundere. Det er drive av den lutherske kyrkja, EELC. Det er eit offentleg sjukehus i byen òg, der standarden er enno lågare.  Det er aldri kjekt å vere sjuk, men vi trur nok det er betre å vere sjuk i Noreg.....  Else Karin og Thor har tenkt å arrangere ein Kamerun-kveld på bedehuset i Molde etter at dei er trygt landa heime, og har fått mykje inspirasjon på dei to vekene i Kamerun. Fleire NMS-prosjekt kjem nok til å profitere på dette :)  På verandaen vår har det vore ein god del sudoku-løysing, fuglar har blitt fotograferte, og brannsår blitt forbunde:  Rachel, ei ung dame som sel frukt på stasjonen, hadde fått kokande vatn på foten sin. Ettersom doktor Rune var på ferie, fikk Else Karin bruke litt av utstyret ho hadde tatt med frå Molde. Og foten er mykje betre no!  
 ]]></description><pubDate>Sun, 01 May 2011 18:02:04 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Han er sanneleg oppstanden!</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=201</link><description><![CDATA[ Vi har feira påske i Thello og Tourningal i år.   Om du aldri har vore i Afrika, er det vanskeleg å førestille seg korleis det er på ei festgudsteneste 1. påskedag, men vi skal prøve å formidle dette likevel:         Påskedagen 2011 fulgte heile familien med pappa på jobb. Else Karin og Thor (Trude sin onkel og tante) fikk med seg gudsteneste i både Thello og Tourningal, og dagen vart svært så minnerik:  med dåp, konfirmfasjon, nattverd, og diverse innsamlingsaksjonar der det vart defilert og dansa inn med både pengar, klede og matvarer, kjem gjestane våre ikkje til å gløyme så lett at dei har vore på skikkeleg afrikanske gudstenester...  Vegane innover til Thello-området er temmeleg humpete og sleipe no når regnet har starta, og sjølv den tøffaste vestlending får kjørt seg..bokstaveleg talt!  I tillegg til dei vanlege gudstenestane var det som vanleg matservering på kvar plass, og Tom måtte vere meklar i ein konflikt i Tourningal.   Siste økta måtte jentene våre få eit lite friminutt, og spiste påskegodter medan dei såg på film i bilen.  Der kosa dei seg medan stormen herja utanfor, og tromminga på bølgeblekk-taket gjorde gudstenesta særprega. Tom og evangelist Daniel måtte rope den vesle halvmeteren fram til konfirmantane, for at det skulle vere muleg å oppfatte eitt einaste ord. Og så satsar vi alle på at dei tre gutane svarte det dei skulle, vi andre høyrte bare tromminga av regnet.  Før vi fòr heim att i kveldinga, fikk vi deilig mat hjå leiaren i kyrkjelyden i Tourningal.   Det vart ein dag proppa full av song, dans og glede, god mat og mange minner.  
 ]]></description><pubDate>Mon, 25 Apr 2011 18:55:15 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Presteskolen</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=200</link><description><![CDATA[  Vi er godt inne i siste semesteret på presteskolen. Det er vemodig å skulle slutte akkurat nå: Det er en jobb som gir veldig mye, hver time er en ny lærdom både om trosliv, om Afrika og om hva som skjer når teologisk tankestoff slår ned og tolkes i en ny kontekst. Språkbarrierene blir mindre, og det går omsider an undervise omtrent som jeg ville gjort i Norge. Det blir mer og mer dialog, filmer, og gruppearbeid. 
 Fagene mine i år har vært kirkelig ledelse, troslære og islamskunnskap: I love it ! 
   
 Dette semesteret har evangelisering og missiologi kommet inn som egne fag. Kirken i Kamerun er i ferd med å sende misjonærer ut i verden, og det må prege undervisningen. 
 Det har vært forskjellige nye prosjekt i løpet av disse årene, et av dem hander om revidering av læreplaner, og å samkjøre læreplanene med presteskoler i andre afrikanske land. Kologna (rektor), to sentralafrikanske studenter og jeg har vært på presteskolen i RCA (den Sentral-Afrikanske Republikk)for å se på mulighetene for et tettere samarbeid med dem. 
   
 Her er bilde fra turen til presteskolen i RCA. Det ble en vellykket tur: Som papirene som vises fram indikerer, skrev vi en samarbeidsavtale med dem... skal skrive litt mer om dette om en ukes tid... 
 Men ikke alt er like kjekt i Kamerun. De siste årene har kirken vært preget av et kirkepolitisk spill, der en opposisjonsgruppe gjør det den kan for å tilegne seg makt over EELC. Etter jul ble denne konflikten merkbar for oss på presteskolen:  
 En av kollegaene mine ble tatt ut av jobben fordi han var aktivt med i utbrytergruppa, så vi måtte snu om både på lærerressurser, timer og prøveretting. Sett i lys av hva den store konflikten kunne ha forårsaket på skolen vår, får vi være glade for at ting tross alt går såpass greit som det gjør.  
 Studentene strever jevnt og godt. Noen leser godt og får betalt for det, andre sliter og får litt ut av det, og andre leser ikke og får lite ut av det… omtrent som i Norge… 
 Årene her har overbevist meg om en ting. Om NMS skal være i Kamerun årene fremover, bør vi mer enn noe prioriterere presteskolen. ILTM har en helt spesiell plass i kirken: Instituttet har et høyt faglig nivå, praktisk orientering, og det er misjonsorientert. For å holde på dette trengs NMS på plassen. Jeg er sikker på at kirken vil få mange gode ledere i kullet som uteksamineres nå i juni.  
 Tiden går fort, og jeg har regnet ut at jeg har bare tre undervisningsøkter igjen på instituttet : Det blir om nattverden, om endetidstenking, og om ”vår Lutherske særart”. 
 Den store avslutningsfesten blir den 19 juni . Det er bare å finne fram slipset og danseskoene for dem som vil være med…!  
 ]]></description><pubDate>Sat, 16 Apr 2011 21:37:01 +0200</pubDate><category>blogg</category></item><item><title>Livet går vidare.</title><link>http://iloapp.tomren.info/blog/blogg?Home&amp;post=199</link><description><![CDATA[  Vi er så heldige å ha to flotte damer til å hjelpe oss i
huset. 

 Dei vaskar hus, lagar mat, vaskar og stryk klede, og stuller
og steller rundt oss så vi blir heilt skjemt vekk. Madame Haoua er den store
MOR i huset, ho har hovudansvaret for kjøkkenet, og er rundt 60 år. Ho er ikkje
heilt sikker, men i papira hennar står det at ho er fødd ”rundt 1951”.      

 Dissa er ”bare” Dissa. Ettersom ho er nokre år yngre enn oss
arbeidsgjevarane, kallar vi henne ikkje Madame. Slik er det bare. Ho er engelen
med kost og klut, og no siste året har vi funne ut at ho i tillegg er den reine
gourmet-kokken.      

 (Første året vi var her var ho "passedame" for Kristin og Elias, men fortsatte som hushjelp hjå oss då familien Madland drog heim)   Det blir veldig rart å skulle reise ifrå desse to flotte
damene etter fire år. Vi har hatt mange gode samtaler på kjøkkenet, og gjennom
dei har vi fått eit lite innblikk i afrikanske kvinner sine utfordringar.  

 Den viktigaste grunnen til at vi no vel å dra frå Kamerun,
er alderen på jentene våre. Dei to største er på god veg inn i tenåra, og som kvit jente
er det ikkje heilt enkelt å utfalde seg her sør.    Sjølv om dei skulle ynskje dei
kunne halde på jobbane sine lengre, skjøner Dissa og Haoua godt at vi vel å reise
no. ”Om eg kunne, ville eg ha sendt mine jenter til Europa, så dei kunne finne
seg nokon å dele livet med der. Det er ikkje lett å finne ein god ektemann
her.” Ho veit kva ho snakkar om, Madame Haoua. 

 Ho har vore gift tre gonger. Første mannen nekta faren å
godta, så han måtte flytte etter at eldste dottera var født. Den andre var
valdeleg. Men som ho seier sjølv: ”eg er ikkje ei slik kvinne som finn meg i å
bli slått.” Det å oppleve vald er ikkje
grunn nok til å gå ut av ekteskapet her i Kamerun, men Haoua tok kampen med
familiane, og gikk med rak rygg ut av forholdet. Heller det enn å gå til
grunne. Etter tre ekteskap har ho fått ti born, ni av dei lever enno. Og
barnebarna har ho ikkje heilt tal på …12, eller 13, kanskje? Nei, eg trur vi
seier 14. 

 Dissa har hatt andre utfordringar. Ho fikk seg ein staut
mann, som var glad i både henne og dei 3 ungane. Men då yngstemann var 11
månader, vart han dømt for underslag på jobben. 10 år i fengsel vart straffa.
Han har heile tida hevda seg uskuldig, noko påtalemakta ikkje har likt særleg
godt. Då han hadde sona dommen ferdig i 2009, fikk han to års tilleggsdom,
truleg fordi han ikkje ville betale tilbake pengane. Som han jo ikkje hadde.  

 Likevel, denne våren
har Dissa turt å gle seg til at han skulle få kome heim. Etter det ho hadde
høyrt, ville dei ikkje gje han fleire tilleggsår. 

 Men så skulle det ikkje gå slik. Fredag morgon kom Haoua på jobb med tårer i
augo. ”No har ulykka ramma oss!” 

 Ousmanou,
som mannen til Dissa heitte, døde på veg til sjukehuset seint torsdag kveld. Bare nokre månader før han skulle sleppe fri. No
har det vore to dagar med tårer, og ein heil haug med praktiske utfordringar.
Fengselet er i Mokolo, heilt nord i Kamerun. Og å få frakta den døde sørover
frå fengselet, skulle vise seg å vere alt anna enn lett. 

 Men etter mykje om og men ser det ut for at det vert
gravferd i morgon, dersom ikkje det skjer eit uhell på vegen. Oumbretta, dotter deira, er venninne med Marianne. Ho var heldig og fikk vere med på fotballturnering i Limbe, og skal etter plana kome heim i dag, laurdag. Vi ber no, om at alt må gå bra for dei reisande.   (Oppdatering søndag: Alle er vel framme i landsbyen, og dei får følge sin bror, son, mann og far til grava.)  Vi veit ikkje når Dissa kjem på jobb att. Etter gravferda skal svigermora kle henne i sørgeklede, og seie kor lenge sørgetida skal vare. Heile neste veke må ho uansett sitte på golvet heime i N'gaoundéré, og ta imot alle som kjem for å kondolere. Etter det får vi ta ein dag om gongen.  

 Livet er hardt i Afrika, men for nokre av oss går det
vidare. Og på eit underleg vis er det godt å vere ilag i sorgen.    Døden rammar ikkje bare afrikanarar; det er ikkje lenge sidan vi sørga over ei
venninne i Noreg. Vener og kollegaer her i Kamerun har vore med i bøn for
henne og familien, og dei sørga med oss - i undring over at ho ikkje kunne bli frisk att. Sjølv om ho var kvit.    Om vi bur i Noreg eller i Kamerun, har vi det same håp om evig liv.    Om vi lever eller dør, høyrer vi Herren til.  

   
 ]]></description><pubDate>Sun, 10 Apr 2011 01:01:17 +0200</pubDate><category>blogg</category></item></channel>
</rss>
