nytt

nytt

Presteskolen

bloggPosted by T. Tomren Saturday, April 16 2011 21:37:01

Vi er godt inne i siste semesteret på presteskolen. Det er vemodig å skulle slutte akkurat nå: Det er en jobb som gir veldig mye, hver time er en ny lærdom både om trosliv, om Afrika og om hva som skjer når teologisk tankestoff slår ned og tolkes i en ny kontekst. Språkbarrierene blir mindre, og det går omsider an undervise omtrent som jeg ville gjort i Norge. Det blir mer og mer dialog, filmer, og gruppearbeid.

Fagene mine i år har vært kirkelig ledelse, troslære og islamskunnskap: I love it !

Dette semesteret har evangelisering og missiologi kommet inn som egne fag. Kirken i Kamerun er i ferd med å sende misjonærer ut i verden, og det må prege undervisningen.

Det har vært forskjellige nye prosjekt i løpet av disse årene, et av dem hander om revidering av læreplaner, og å samkjøre læreplanene med presteskoler i andre afrikanske land. Kologna (rektor), to sentralafrikanske studenter og jeg har vært på presteskolen i RCA (den Sentral-Afrikanske Republikk)for å se på mulighetene for et tettere samarbeid med dem.

Her er bilde fra turen til presteskolen i RCA. Det ble en vellykket tur: Som papirene som vises fram indikerer, skrev vi en samarbeidsavtale med dem... skal skrive litt mer om dette om en ukes tid...

Men ikke alt er like kjekt i Kamerun. De siste årene har kirken vært preget av et kirkepolitisk spill, der en opposisjonsgruppe gjør det den kan for å tilegne seg makt over EELC. Etter jul ble denne konflikten merkbar for oss på presteskolen:

En av kollegaene mine ble tatt ut av jobben fordi han var aktivt med i utbrytergruppa, så vi måtte snu om både på lærerressurser, timer og prøveretting. Sett i lys av hva den store konflikten kunne ha forårsaket på skolen vår, får vi være glade for at ting tross alt går såpass greit som det gjør.

Studentene strever jevnt og godt. Noen leser godt og får betalt for det, andre sliter og får litt ut av det, og andre leser ikke og får lite ut av det… omtrent som i Norge…

Årene her har overbevist meg om en ting. Om NMS skal være i Kamerun årene fremover, bør vi mer enn noe prioriterere presteskolen. ILTM har en helt spesiell plass i kirken: Instituttet har et høyt faglig nivå, praktisk orientering, og det er misjonsorientert. For å holde på dette trengs NMS på plassen. Jeg er sikker på at kirken vil få mange gode ledere i kullet som uteksamineres nå i juni.

Tiden går fort, og jeg har regnet ut at jeg har bare tre undervisningsøkter igjen på instituttet : Det blir om nattverden, om endetidstenking, og om ”vår Lutherske særart”.

Den store avslutningsfesten blir den 19 juni . Det er bare å finne fram slipset og danseskoene for dem som vil være med…!

  • Comments(1)//blogg.tomren.info/#post200

Livet går vidare.

bloggPosted by T. Tomren Sunday, April 10 2011 01:01:17

Vi er så heldige å ha to flotte damer til å hjelpe oss i huset.

Dei vaskar hus, lagar mat, vaskar og stryk klede, og stuller og steller rundt oss så vi blir heilt skjemt vekk. Madame Haoua er den store MOR i huset, ho har hovudansvaret for kjøkkenet, og er rundt 60 år. Ho er ikkje heilt sikker, men i papira hennar står det at ho er fødd ”rundt 1951”.

Dissa er ”bare” Dissa. Ettersom ho er nokre år yngre enn oss arbeidsgjevarane, kallar vi henne ikkje Madame. Slik er det bare. Ho er engelen med kost og klut, og no siste året har vi funne ut at ho i tillegg er den reine gourmet-kokken.

(Første året vi var her var ho "passedame" for Kristin og Elias, men fortsatte som hushjelp hjå oss då familien Madland drog heim)

Det blir veldig rart å skulle reise ifrå desse to flotte damene etter fire år. Vi har hatt mange gode samtaler på kjøkkenet, og gjennom dei har vi fått eit lite innblikk i afrikanske kvinner sine utfordringar.

Den viktigaste grunnen til at vi no vel å dra frå Kamerun, er alderen på jentene våre. Dei to største er på god veg inn i tenåra, og som kvit jente er det ikkje heilt enkelt å utfalde seg her sør.

Sjølv om dei skulle ynskje dei kunne halde på jobbane sine lengre, skjøner Dissa og Haoua godt at vi vel å reise no. ”Om eg kunne, ville eg ha sendt mine jenter til Europa, så dei kunne finne seg nokon å dele livet med der. Det er ikkje lett å finne ein god ektemann her.” Ho veit kva ho snakkar om, Madame Haoua.

Ho har vore gift tre gonger. Første mannen nekta faren å godta, så han måtte flytte etter at eldste dottera var født. Den andre var valdeleg. Men som ho seier sjølv: ”eg er ikkje ei slik kvinne som finn meg i å bli slått.” Det å oppleve vald er ikkje grunn nok til å gå ut av ekteskapet her i Kamerun, men Haoua tok kampen med familiane, og gikk med rak rygg ut av forholdet. Heller det enn å gå til grunne. Etter tre ekteskap har ho fått ti born, ni av dei lever enno. Og barnebarna har ho ikkje heilt tal på …12, eller 13, kanskje? Nei, eg trur vi seier 14.

Dissa har hatt andre utfordringar. Ho fikk seg ein staut mann, som var glad i både henne og dei 3 ungane. Men då yngstemann var 11 månader, vart han dømt for underslag på jobben. 10 år i fengsel vart straffa. Han har heile tida hevda seg uskuldig, noko påtalemakta ikkje har likt særleg godt. Då han hadde sona dommen ferdig i 2009, fikk han to års tilleggsdom, truleg fordi han ikkje ville betale tilbake pengane. Som han jo ikkje hadde.

Likevel, denne våren har Dissa turt å gle seg til at han skulle få kome heim. Etter det ho hadde høyrt, ville dei ikkje gje han fleire tilleggsår.

Men så skulle det ikkje gå slik. Fredag morgon kom Haoua på jobb med tårer i augo. ”No har ulykka ramma oss!”

Ousmanou, som mannen til Dissa heitte, døde på veg til sjukehuset seint torsdag kveld. Bare nokre månader før han skulle sleppe fri. No har det vore to dagar med tårer, og ein heil haug med praktiske utfordringar. Fengselet er i Mokolo, heilt nord i Kamerun. Og å få frakta den døde sørover frå fengselet, skulle vise seg å vere alt anna enn lett.

Men etter mykje om og men ser det ut for at det vert gravferd i morgon, dersom ikkje det skjer eit uhell på vegen. Oumbretta, dotter deira, er venninne med Marianne. Ho var heldig og fikk vere med på fotballturnering i Limbe, og skal etter plana kome heim i dag, laurdag. Vi ber no, om at alt må gå bra for dei reisande.

(Oppdatering søndag: Alle er vel framme i landsbyen, og dei får følge sin bror, son, mann og far til grava.)

Vi veit ikkje når Dissa kjem på jobb att. Etter gravferda skal svigermora kle henne i sørgeklede, og seie kor lenge sørgetida skal vare. Heile neste veke må ho uansett sitte på golvet heime i N'gaoundéré, og ta imot alle som kjem for å kondolere. Etter det får vi ta ein dag om gongen.

Livet er hardt i Afrika, men for nokre av oss går det vidare. Og på eit underleg vis er det godt å vere ilag i sorgen.

Døden rammar ikkje bare afrikanarar; det er ikkje lenge sidan vi sørga over ei venninne i Noreg. Vener og kollegaer her i Kamerun har vore med i bøn for henne og familien, og dei sørga med oss - i undring over at ho ikkje kunne bli frisk att. Sjølv om ho var kvit.

Om vi bur i Noreg eller i Kamerun, har vi det same håp om evig liv.

Om vi lever eller dør, høyrer vi Herren til.

  • Comments(1)//blogg.tomren.info/#post199

Det året Gud gav vekst!

bloggPosted by T. Tomren Wednesday, March 30 2011 13:28:07

Det siste halve året har det gått fort i svingene i misjonærlivet mitt. Jeg har blitt mer involvert i kirken og i arbeidet på instituttet enn tidligere. Det merkes at jeg har vært her noen år nå. Folk vet hvem en er, og ting baller på seg. Det har gått så fort at jeg ikke har kunnet prioritere blogging særlig høyt, men nå er det ingen vei uten om….

I prestegjeldet (Sikhem) mitt hadde vi nettopp årsmøte. Vi har hatt en vekst i antallet voksne medlemmer det siste året og er gått frå 617 til 728. (Vi har med andre ord vokst med om lag 18 % på ett år). Dette var et år Gud lot oss høste.

På årsmøtet hadde vi foredrag om dyrestell, om luthersk teologi, om dåp, og om regnskapsføring. En lett blanding av tema som speiler livet i menighetene våre. Årsmøtet vedtok å be om å få en av studentene fra ILTM ( Jeremie) som prestekanidat , vi plasserte to nyutdannede kateketer i to av menighetene, og vi vedtok å kalle Lucas Besong ( utdannet ved MHS) til å ta over som ledende prest for de 21 menighetene fra sommeren av. Menighetene i Sikhem kommer til å være i gode hender fremover, det gjør avskjeden litt lettere.

På slutten av årsmøtet stod jubelen bokstavelig talt i taket: nå har menigheten fått en pengegave, og det er nok penger til å ferdigstille taket på hovedkirken i Thello!

( bare fjusk...jeg har ikke slått inn en eneste spilker selv..)

Allerede en uke etterpå var et team knyttet til EELC, som har spesialisert seg på bygging av kirketak, i gang med arbeidet. Om en liten uke blir de ferdig, og innvielsen er berammet til 29. mai.

Arbeidet i Sikhem har vært preget av sterke opplevelser: Muslimer som har konvertert, kristne som lever på eksistensens ytterkant, mange etiske problemstillinger som er helt annerledes enn i Norge, dåp av folk i alle aldre, dåpskandidater i ulike farger og med forskjellige tungemål, konfliktmekling, sykdom og død, glede og dans og gode samtaler - Alt om en annen,.

Jeg har lært mye.

Erfaringene fra Thello ( hovedstedet i Sikhem) har vært viktige ikke minst for undervisningen min på presteskolen. Det har gitt eksempler og diskusjonstema til undervisningen min ( systematisk teologi, kirkelig ledelse og islamologi) . Timene har blitt spisset inn mot prestevirkeligheten ute i terrenget, mer enn mot rein teori. Jeg er blitt veldig glad i folket i Thello, og er takknemlig for de nye erfaringene. Jeg kommer nok til å følge distrikt videre i bønn og tanke, også når jeg kommer til Norge,

De kristne i Thello lever som minoritet i områder dominerte av muslimer. Jesus er nær, de ber og leser i bibelen. De jobber seriøst for å forstå og praktisere Jesu kjærlighet. Mange begynner hver dag med å samles i kirken til bønn, kl. 05.00 før de går ut i arbeidsdagen! Morgenbønn kl. 5 … Kanskje vi skulle innføre det i Den norske Kirke?

  • Comments(0)//blogg.tomren.info/#post198

Ting er ikke alltid A 4 i bushen:

bloggPosted by T. Tomren Friday, March 25 2011 20:41:09

I høst var jeg i en menighet som aldri hadde hatt besøk av prest. Den var fersk, grunnlagt for et år siden. Menigheten lå langt utenfor allfarvei, 1 1/2 times kjøring uten vei før vi kom frem.

”det er en mann som kjører her av og til når han skal se til kyrne sine, men han har en mindre bil enn du” beroliget evangelisten meg da han så at furene i pannen min ble dypere, før han pekte hvor jeg skulle kjøre videre mellom buskene.

Menigheten ligger i utkanten av ett viltreservat. Siste halvtimen måtte bilen stå, og vi gikk til fots inn i broussen. Trommer og sang varslet at vi var ventet. Det ble dåp, preike, nattverd, sang og dans. Da jeg spurte sa de at de levde av mais der, men jeg fikk innrømmelser senere om at det gikk mye krypskytter-kjøtt i grytene.

Men det som var mest spennende for meg var hvordan menigheten var blitt til.

”Jo, det var den muslimske høvdingen som hadde tatt initiativet til den.”

Jeg spurte høvdingen, og han forklarte : ”Det ble etter hvert mange kristne her , og jeg synes det var uforsvarlig at de reiste bort hele søndagen og lot kvinner og barn være ubeskyttet igjen her. Jeg gav dem 10.000CFA som startkapital, og bad dem bygge en kirke her”

For den som er tvil: Menighetsgrunnleggeren til høyre.

Høvdingen fortalt videre at han hadde tenkt å bli kristen i ungdommen, men så kom det ikke noen misjonær som kunne døpe han, så da ble han like godt muslim isteden.

”Vil du at jeg skal døpe og lære deg opp i den kristen tro nå? Aldri for seint! ” sa jeg.

Høvdingen smilte bredt: ” Nei, nå er jeg en gammel mann. Alle respekterer meg som en muslimsk leder, og hvis det hadde ryktes at jeg hadde forlatt islam, ville nok de andre muslimske lederne i området komme etter meg. Det er nok best at det er som det er.”

Men i kirken gikk han, NT hadde han, og en menighet hadde han grunnlagt. Da jeg skulle dra ga jeg ham hatten min og korset mitt. Han lovte å bære begge deler. Jeg tror han mente det òg…

Ikke alle menighetsgrunnleggere er like.

  • Comments(1)//blogg.tomren.info/#post197

TAKK OG TAKK!

bloggPosted by T. Tomren Tuesday, March 22 2011 20:27:23

DNS-elevane sin aksjon på facebook har vore ein stor suksess, og mange har sett poenget med å støtte døveundervisninga i N’gaoundéré.

Fem kjekke damer frå Harøya har garantert for pengar til stolar og bord, så vi har forskuttert betalinga, og sett i gang.

Snekkar Désirée har så langt laga fem bord, og vi må nok til med litt fleire etter kvart. I morgon skal det målast arbeidshøgde for elevane, så jobben med stolane kjem i gang så snart som råd.For å vere heilt nøyaktig er det ikkje stolar, men krakkar dei skal sitte på.

Elevane er strålande nøgde, og stolte over dei fine borda:

Dei yngste elevane brukar enno eit temmeleg dårleg eksemplar av eit bord, men er trygge på at dei òg skal få sitt eige om nokre dagar. Ingen sure miner her, nei:



Dei tre flotte damene som underviser:

Eliane Djobdi er teolog, og leiar undervisninga i tillegg til å jobbe på SEDUC, skuleadministrasjonen i EELC. Angel Patouma og Venance Noupeye har anna utdanning, men lærer seg teiknspråk undervegs. Dei imponerer stort !

Til hausten kjem Amos Ounsoubo attende frå Yaoundé etter tre års utdanning i teiknspråk, og skal ta over leiinga. Då er det Eliane som drar sørover for å verte skulert, ho tar sikte på å verte døveprest. Dei to andre lærarane må førebels nøye seg med sommarkurs, og læring gjenom videoar og ordbøker.

Dersom det vert noko overskot frå innsamlingsaksjonen, går dette til anna materiell i klasserommet, og eventuelt òg til skuleringa av personalet.

Ei stor takk til alle dykk som er med og støtter dette arbeidet!

  • Comments(3)//blogg.tomren.info/#post196

det ordnar seg....

bloggPosted by T. Tomren Thursday, March 03 2011 12:51:47

Før jul gjorde vi i Education Chrétienne ferdig søndagsskuleboka for 2011. Det vart mange seine kveldar utover hausten, og mange diskusjonar rundt sluttføringa av prosjektet. EC er avhengig av støtte frå NMS og ELCA (den amerikanske lutherske kyrkja), og no i haust vart det varsla kutt, eller forseinkingar, i bidraget frå USA.

Og utan pengar, vert ting plutseleg meir kompliserte.

Men alt kan løysast, om ein bare tenker seg litt om! Og om ein har gode medarbeidarar.

Etter fleire overslag fann vi ut at det var muleg å få til ei billegare løysing for trykkinga, og med litt frivilleg innsats frå fjern og nær, ville materiellet likevel komme ut i tide. Og ”i tide” ville seie før jul, så søndagsskuleleiarane rundt om i landet kunne få tak på materiellet før det nye året starta.

Arbeidet hadde stoppa litt opp i mangel på pengar, men i byrjinga av desember vart det fart i sakene!

Teikningar, siste finpuss av tekst, kopiering, kapping, bretting og stifting skjedde i ein fei! Gode kollegaer stilte opp og hjalp til.

”Ça va aller, on est ensemble!” ( ”Det ordnar seg, vi er saman!” )

Vi er i Afrika. Det hender jo at ting skjærer seg i Noreg og, men kanskje ikkje fullt så ofte på den tekniske sida som her i Kamerun...

Da kopimaskinene til EELC og NMS kollapsa, fikk vi hjelp frå DNS. Og når trykkinga flaska seg til, kom gutteklubben frå kontrollavdelinga til unnsetning.

Der teknikken sviktar er det menneskelege ressursar ein må satse på. Og menneskelege ressursar, det er det flust av her i Afrika. Dei er mange, og dei stiller opp.

Dette er ein hyllest til gode medarbeidarar i Afrika:

Bernatte, min kjære rom-kamerat på administrasjonen. Konsulent i språk og kultur.

Sjefen min, reverend docteur Ngah, sjekka ortografi og språknivå, og fann den teologiske tilnærminga godkjent. Heldigvis.

Jacob og Bruno, gutta på kontrollavdelinga som får til det tekniske. Alt går!

Jean-Christophe, som stilte kopimaskin og lillebror Desiré til disposisjon, og som hjalp til med innkjøp av diverse materiell. (Desiré har eg dessverre ikkje bilete av.)

Thomas på arkivet, alltid smilande til hjelp, det vere seg tekniske ting, eller bøn.



Det var nokre kvite med på laget òg, som må nemnast...:

Marianne (teiknar) og Pauline, som var kutt-og-klipp-medarbeidarar for teikningane. Helene, sviger-kusine-syster, som viste seg å vere ein kunstnar med blyanten. Brit, slave for meg of Bernatte i EC, klipp-og-kutt-medarbeidar, og teiknar. Øystein og Benjamin, flinke til å kutte-og-klippe! Og Tom sjølvsagt, som har hjelpt til med oppgåver, og teologiske råd. Marit var tilfeldigvis opptatt med andre oppgåver....

Jofrid får representere DNS, ettersom ho var så gild å sleppe meg inn på skulen medan rektor og lærarar var vekke, og sidan ho har ein arbeidsplass som ikkje synest så godt. Men ho er her; takk for det!

Med god hjelp, kan ein få til det meste…


  • Comments(0)//blogg.tomren.info/#post195

Tid for bøn...

bloggPosted by T. Tomren Wednesday, February 23 2011 11:10:48

Det er uroleg i delar av verda for tida. Mange uroar seg òg for Kamerun si framtid, ettersom det er presidentval til hausten. I februar for tre år sidan var det opptøyer sør i landet, i samband med Paul Biya sitt forslag til grunnlovsendring som ville tillate han gjenval på livstid.

Biya har vore president sidan 1982.

Kamerun er eit land med nesten 200 forskjellige etniske grupperingar, men ingen av dei er så folketallige at dei har fått særleg politisk makt. Det er kanskje ein av grunnane til at det har vore såpass fredeleg i landet?

Så langt ser det ikkje ut for at opposisjonen (Social Democratic Front) har mange nok med seg til å få til presidentskifte. Leiaren for partiet, John F Ndi, hadde før jul eit TV-overført møte med presidenten, og det såg ut til å vere ein god tone dei imellom. Men ytterleggåande fraksjonar av opposisjonen oppmodar til protestar, i form av demonstrasjonar i gatene. Dei meiner at Biya sitt parti har litt for god kontroll på stemmerutinene, og at dei vil misbruke dette til å ”sørge for” attval. Det vil fort kunne bli uroleg i Douala og i Yaounde no i slutten av februar, som ei markering av opptøyene for tre år sidan.

Vekene før valet, som ser ut til å verte ramma til oktober/november, vert òg spennande.

Leiinga i EELC har stadig hatt situasjonen i Kamerun oppe som bønetema i morgonandakten. Det har òg gått ut eit fellesopprop frå alle kyrkjene i Kamerun der folk er oppmoda til å be om fredelege løysingar på dei politiske spenningane

Ver med i bøn for fred, særleg for landa i Afrika og Midt-austen.

Den som ber, krigar ikkje!

(Biletet er frå førebuingane til ei fredeleg defilering 8. mars i N’gaoundéré)

Under er det lagt ved eit presseklipp frå CRTV, Kamerun sin største, og statleg styrte, Tv-kanal. Teksten oppmodar til å ikkje demonstrere eller streike til minne om martyrane frå 28.02.08.



Des tracts appellent à une marche, les pouvoirs publics appellent à l’apaisement !

Des initiatives et des appels à l’apaisement, les acteurs de la vie socio politique se mobilisent pour rassurer les populations par rapport au climat social dans le pays. Le ministre de la communication a donné à cet effet une conférence de presse ce jour.

A Douala, la ville a été inondée de tracs. Certains invitent les habitants de la ville de Douala à marcher tandis que d’autres tracs invitent les populations à sauvegarder la paix dans notre pays.

On peut craindre en effet que la « semaine des martyrs » organisé par une frange de l’opposition à la mémoire des victimes des émeutes le la faim du 28 février 2008 ne dégénère et que l’histoire ne se répète de façon tragique.


Isabelle ESSONO, Rédacteur en Chef. (CRTV)

  • Comments(0)//blogg.tomren.info/#post194

Lyst på noko nytt?

bloggPosted by T. Tomren Friday, February 18 2011 11:23:15
Vi var i bibelgruppe i går kveld, og snakka atter ein gong om kor mykje ein får for pengane her i Kamerun, når vi samanliknar med Noreg:

-Dagleg medisin til ein hjartepasient i Noreg kan fø ein heil familie her i eitt år.
(Og då snakkar vi om 10-15 familiemedlemmar....minst.)

-Ein tur til frisøren ..... er fire månadsløner for ein vanleg arbeidar her i N'gaoundere.

-Til prisen for ein salong i ei norsk stove kan vi fylle ein heil skule med pultar, stolar og tavlar.

Eg har ikkje bruk for ny salong akkurat no, men vi treng stolar.

Det har vore ei utruleg utvikling for dei døve i regionen vår dei siste åra.
EELC si døveundervisning har mellom anna fått veldig greie lokaler i byen, like i nærleiken av Sentre Socio (skule for unge jenter).
Mme Missa, Esther som er rektor på senteret, har vore så grei å låne ut stolar og bord til dei døve elevane. Dei må sjølve hente dei kvar morgon, og levere dei når skuledagen er ferdig, men det gjer dei med den største glede.
Dei har jo sin eigen, orntlege skule!

Her om dagen lurte Esther på om det i overskueleg framtid ville vere mogleg å skaffe eigne stolar til døveskulen. Det har vore ein viss slitasje på stolane deira med denne flyttinga fram-og-tilbake. Eg trengte ikkje sjekke budsjettet for å svare;
det er bare såvidt pengar nok til å betale ut løn til lærarane.

Etter påske er alt meir usikkert, då veit vi ikkje heilt kva skulen har å rutte med.

Oppfordringa i dag er veldig enkel:

Vil du kjøpe deg ein ny stol og ein pult, i Kamerun?

Og vi skulle så gjerne hatt fleire faste givarar, så det vart lettare å sette opp budsjett.

Kunne du tenke deg å støtte prosjektet?

Pengane sendast til NMS, med kontonummer: 8220 02 85030
(merk innbetalinga med prosjektnummer 621 498)

  • Comments(1)//blogg.tomren.info/#post193
« PreviousNext »